Min filosofi

 

Siden 2000 har jeg vært den heldige eier av først en, så  flere boxere og har gleden av fra tid til annen å ha et valpekull på mine fine, friske tisper her ute på Hurum. Av den grunn tenker jeg at det kan være fint å dele noen av mine tanker om boxere og boxeroppdrett.
 
 Mine meninger er ikke nødvendigvis meislet i stein, kommer det ny informasjon om noe, vet jeg at jeg har opptil flere trinn å klatre på læringsstigen! Den eneste måten å komme fremover i livet, er å være åpen på at det helt sikkert er områder hvor jeg trenger å lære mer.
 
Vi som har en så fin rase som boxeren bør kunne snakke sammen, det er trist at man kan oppleve å ikke bli hørt når man har noe å si. Det å ha nok tid til å diskutere saker som angår f.eks oppdrett tror jeg er ytterst viktig.
 
 Facebook er en fantastisk oppfinnelse, men kan også være demoraliserende og direkte ødeleggende i opphetede diskusjoner. Synsinger oguvitenhet kan ødelegge gode diskusjoner, for ikke å forglemme at kunnskap er nøkkelen til gode resultater. Jeg har opplevet at gode tanker i forbindelse med rasens fremtid og skjøtsel kan bli nedvurdert fordi de kommer fra «feil» person, og det blir jo helt galt.
 
Sak er sak, og person er person!
 
 Det er her oppdretterne kommer inn. Det er oppdretterne som avler valpene som boxerentusiaster så kjøper.  Det å ha oppdretterne på lag i NBK er etter min mening helt avgjørende for klubbens ansvar i forhold til rasen. Vi kan og skal selvsagt ha aktiviteter av forskjellige slag for alle, men det er AVLEN som er og blir kjernen. Ingen avl, ingen boxer!
 
 Så noen tanker i forbindelse med  nettopp avl.
 utgangspunktet burde det være lett: Man har en god tispe, finner en flott hannhund og vips -  så har man det perfekte kull på 6.5 valper, som alle selvsagt er friske hele livet, og alle er glade og lykkelige.
 
 Nå er det ikke nødvendigvis sånn. Det er levende liv vi driver med, og ting kan gå galt. Dette vet alle oppdrettere, og er det noe vi i fellesskap er opptatt av, er det å avle friske hunder. Vi sjekker hd og spondylose, og ser på både individene vi tenker å bruke i avl, og familien bakover. Vi lytter på hjertet og spør om allergier og sykdommer som måtte være på linjene. Vi oppdrettere har alt å vinne på å være ærlige med hverandre, det er jo et felles ansvar at vi forvalter rasen på best mulig måte.
 
Det er vi oppdrettere som til syvende og sist må stå til ansvar for de valpene vi leverer. Ingen av oss ønsker å få telefonen at hunden er blitt syk, den klør seg ihjel, den har fått epilepsi, den falt brått om og døde av hjertesvikt 4 år gammel, den har fått en eller annen av de mange sykdommene NBK har listet som arvelig. Men samtidig trenger vi tilbakemeldinger på helsen til hunder vi har solgt, slik at vi kan vurdere videre retning i avl, hvilke linjer vi kan fortsette på, og hvor vi må velge en annen vei.
 
En annen tanke man også bør ha med seg, at ikke ALT er arv. Hundens helse kan påvirkes av kost, mosjon, uhell og ulykker, en smakebit av rottegiften som naboen har lagt ut, litt inntak av frostvæske...Alt mulig kan skje og det er ikke alltid vi får med oss hva våre kjære firbente finner bak hjørnet eller en busk når vi er ute. 
 
 Når det gjelder helse, så vet de som kjenner meg at der er jeg beinhard. Er de NOE ved hunden som tilsier at den kanskje ikke bør gå i avl til tross for feilfrie helseresultater, så gjør jeg det ikke! Det er bare å se på hvor mange tisper jeg har vraket som avlstisper for å se det.
Jeg vil først og fremst alltid ville kunne se mine valpekjøpere i øynene og si : Jeg gjorde mitt beste! 
 
Det ville derfor være helt utelukket for meg å avle på en hund med f.eks sterk grad (3) spondylose! Spondylose har en arvbar komponent- og i mine øyne avler man  ikke på sterk grad uansett. 
   
Det har i den senere tid vært veldig mye fokus på juvenil nyresvikt (JKD) i boxerklubben.
Jeg håper at Norges Veterinærhøgskole ved Frode Lingaa og/eller Bruce Cattanach med sitt internasjonale prosjekt etterhvert vil kunne finne en genmarkør slik at vi kan finne hvilke individer som bærer anlegg for JKD. Da behøver man i det minste ikke parre to bærere med hverandre.
 
Det å oppleve at en ung hund dør av denne sykdommen med all den sorg og smerte det innebærer for både hund og familie må vi alle gjøre alt vi kan for å unngå!
 
Høsten 2016 mottok jeg et brev fra NBK hvor det sto at gode gamle Cæsar, forlengst avdøde NUCH WVW-10 Dahlina's Jolly-Roger var far til et avkom født i 2008 som hadde nyresvikt. Jeg fikk sjokk!
 
Dette var FØRSTE gang jeg hørte om at det skulle være et nyresykt avkom etter noen av mine hunder! Det gjør meg derfor RASENDE når jeg hører ad omveier - og slett ikke lange omveier - at «hun vet at det ligger i linjene, vi har prøvd å fortelle henne det, men hun bare kjører på..., hun avler på syke hunder og er bare interessert i pengene..»!
 
Hvis så var tilfelle, ville jeg vel ikke ha sendt 10 svabber med DNA fra mine hunder til Bruce Cattanch, eller bidratt med blod til Frode Lingaas ...? Er det å prøve å skjule noe..?
 
Jeg støtter fullt og helt arbeidet disse to gjør. Skulle bare mangle! Så hvorfor noen sprer slike rykter kan man jo bare gjette på.
 
Det viktigste vi som oppdrettere kan gjøre nå, er å memorere den internasjonale listen over alle kjente og verifiserte bærere som ligger her så vi kan gjøre de sunneste kombinasjonene:
 
Det er jo videre klinkende klart av HVIS og NÅR en sikker test for boxeren blir utviklet i forhold til juvenil nyresvikt så er det en positiv ting for rasen og et hjelpemiddel for oppdretterne. Inntil det forhåpentligvis skjer, må vi som ansvarlige oppdrettere som nevnt saumfare stamtavler for å gjøre ALT vi kan med ikke å doble opp på begge sider.
 
 I mellomtiden mener jeg det er viktig å balansere «sydomspraten» med faktisk å legge vekt på hvor morsomt det er å eie en boxer. Vi har en HERLIG hund som ikke må forsvinne i jakten på alle de sykdommer som kan finnes på rasen hvis vi bare graver dypt nok.
 
 Når det gjelder hvite valper, så er de selvsagt søte, og livskraftige, av og til døve og dessuten er de nesten uten unntak de siste som blir solgt i kullet. Nå er det jo slik at fargen på boxer i forhold til standarden er rød eller tigret, med inntil 1/3 hvitt. Så hva gjør jeg med hvite valper som blir født hos meg...? Jeg steller dem, koser med dem og selger dem akkurat som jeg gjør med de andre i kullet. Selvsagt gjør jeg det!
 
 Et født liv er et født liv, og de er like søte som andre valper, men jeg prøver å planlegge mine kull så jeg ikke får hvite valper. Jeg kan også med sikkerhet si at jeg personlig ikke kommer til å bruke hvite boxere i avl, det er tross alt 88 prosent av de tigrete og røde boxeren som heller ikke blir brukt så jeg ser ikke hensikten når det finnes så mange gode fargete boxere.
 
Nå har jeg boxer først og fremst fordi det er en vidunderlig hund, morsom, glad, sprek og kjærlig. 95 prosent og mer av alle som henvender seg til meg med ønske om å kjøpe valp er på jakt etter det samme, en glad familiehund som blir med på alt.
 
Noen boxereiere liker å gå spor, andre igjen er kløppere på lydighet og noen har lagt sin elsk på agility. Det er til og med dem som synes det er toppen av alt bare å gå tur med hunden sin! Og det er jo det som er så fint. Vi kan alle gjøre hva vi vil, og det er ingen som skal tvinge noen til å måtte delta på noe de ikke vil være med på.
 
Det å ha en hund, en boxer, skal være en positiv opplevelse, og f.eks å stille en hund på en av de forskjellige mentaltestene skal være et valg man kan ta eller la være, det må aldri bli noe som blir KREVET av hunden for at den f.eks skal kunne brukes i avl!
 
Jeg tror mange eiere av ellers gode hunder ville betakke seg for dette som påbud da de vet hva egen hund står for. Jeg er redd det kan føre til at  en stor del av populasjonen utelukkes fra  avl med de negative konsekvenser  det fører med seg. 
 
Antall registreringer av boxervalper er jo halvert på noen ganske få år, det er en bekymringsfull utvikling som bør gi noenhver grunn til ettertanke. 
 
Nå har det seg så at på den store RAS undersøkelsen for få år tilbake var ca 90% av boxereirene  fornøyde med gemyttet på boxeren sin, og da trenger man ikke gå en «spennende tur i skogen» for å få verifisert det. Man vet jo hvordan ens egen hund reagerer i omgang med store og små, andre hunder, torden og nyttårsraketter. Det er vel dessuten heller sjelden at man opplever at det plutselig går av et skudd 10 meter fra en på en vanlig søndagstur..?
 
Jeg skal ikke snakke for noen andre enn meg selv, men jeg liker å ta mine egne beslutninger så sant det ikke er til sjenanse eller skade for andre. Det betyr at jeg tror på vår frihet som boxereiere til å kunne bestemme om eller hva hunden skal delta i av aktiviteter.
 
Flere av mine hunder fra Cæsar og nedover, sønn og barnebarn har bestått FA, funksjonsanalyse, men dette er noe som er gjort fordi jeg hadde lyst på det. 
 
Det er ingen som har nektet de som virkelig brenner for de forskjellige områdene av bruks å følge sine mål og drømmer! Men den mest egnede «bruks» boxer i Norge er like langt hvis eieren ikke har interesse, tid, mulighet, mot ( ER ikke alle som ønsker å stille opp i prøver eller konkurranser) men som syntes det er moro å trene privat eller sammen med noen få.
 
Min første boxer Cæsar var en KLØPPER på spor- jeg erkjenner det er kun MIN skyld at han ikke fikk vist verden hva han var god for der men slik er det av og til i det virkelige liv...
 
Og tilslutt, det som er aller, aller viktigst for meg: GEMYTT, GEMYTT, GEMYTT!!
 
 Så helse og deretter eksteriør. Nå henger jo et godt eksteriør og helse sammen, da en godt og riktig konstruert hund har bedre forutsetninger for å unngå belastningsskader, og har forutsetninger til å leve et langt liv.

Så er det det med rasevalg...
 
Det som  blir mer og mer klart for meg, er at slett ikke alle som mener de bør ha boxer, skal ha det. Boxeren er en flott rase, men har potensiale for å bli en skikkelig håndfull hvis den ikke får de rette rammer og det tror jeg enkelte undervurderer når de ser de vakre små nøstene, og bilder av glade boxere i heimen. En glad boxer vet sin plass, og er derved elsket som den gode familiehunden den er.
 
Nå er det en ting til som dessverre kan komme opp...telefoner fra valpekjøpere som har problemer med Fido som nå er blitt til skjels år og alder, ca 2 år og med hår på brystet. Jeg kan jo ikke si annet enn at jeg blir rimelig fortvilet når jeg lærer at Fido har egentlig fått lov å styre skuta fra barnsben av. Ikke rart at den fortsatt tror at den er kapteinen når den da blir et par år, og som kaptein så sier den fra hvis den ikke får viljen sin, eller sier fra når "mannskapet" prøver å gjøre noe som ikke passer kapteinen...
Kan jo egentlig ikke bebreide Fido for det..? Dette har han fått gjennomslag på fra tidlig alder, klart den lærer hva som funker!
 
Mine hunder her i heimen, og jeg har hatt opptil 5 boxere av forskjellige aldre og begge kjønn samtidig, har ALDRI løftet en leppe mot meg, uansett anledning. De VET hvem som er  kapteinen på denne skuta, og det er IKKE noen av dem.
 
Det har noe med klare grenser å gjøre, og jeg innbiller meg at klare grenser er greit for hundene å ha. Og det vet de fra de er små. Ikke like greit å prøve å sette grenser for en godt voksen kapteins-hannhund. Og den som da kanskje må betale den ultimate prisen for manglende grenssesetting er hunden. Og det er tragisk, og føles dypt urettferdig sett fra mitt ståsted,  for hunden.
 
Så det er med dette som bakteppe at jeg tenker at enkelte kanskje bør ta et skritt tilbake og tenke over, nøye, hvilken rase de skal ha. Er du og din familie klar for en boxer, eller ville det kanskje for alle vært bedre med en mindre krevende hund?
 
En glad og livslysten hund med mye driv må få aktivitet og grensesetting, men også mye kjærlighet. Da får du en topp hund!
 
 
 
 PS: Er det noe du lurer på når det gjelder mine tanker ovenfor, ring meg!
 Jeg har ingenting å skjule og er tilgjengelig  på tlf 47022826
 
 Kersti Winger, Kennel Kronion